DEN KRISTNE MISJONSBEFALING

Uskriftsvennlig PDF versjon

Av Kris Guleng

De fleste har hørt om kristen misjon og evangelisering. Det strekker seg en lang, bevegelig tråd fra apostelen Paulus til David Livingstone og Hans Nielsen Hauge og videre til Mor Teresa og Arild Edvardsen. Alle hadde sin genuine misjon og alle oppnådde store resultater i sin levetid. Hva motiverte disse, og utallige andre, misjonærer og evangelister, kristne velferdsarbeidere og humanitærhjelpere?

(1) (2)

Hvis man vil forstå bakgrunnen for den kristne kirkes verdensomspennende ekspansjon gjennom snart 2000 år, er det essensielt å kjenne til de skriftsteder i Det Nye Testamentet som danner grunnlaget og motivasjonen for kristen misjon. Jeg vil peke på tre viktige forhold; misjonsbefalingen, åndsutgytelsen i pinsen, og synet om de urene dyrene.

Kristendommens hovedperson, Yeshua (Jesus) fra Nazareth, ga sine 11 gjenværende disipler et oppdrag like før han forlot dem ved sin himmelfart. Han hadde gitt dem en klippefast overbevisning om at han var den sanne jødiske Messias, og sa:

”Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.” (Matteus 28:18-20)

”Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.” (Markus 16:15-16)

Yeshua påla sine etterfølgere et enormt oppdrag, men han sa også at de skulle få hjelp fra det høye til å utføre det: ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.” (Ap.gj. 1:8)

”Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger, for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.” (Ap.gj. 2:1-4)

(3)

Yeshuas oppfordring til å spre budskapet om ham utenfor den jødiske religiøse og etniske tilknytning, skapte et viktig veiskille for Yeshuas etterfølgere. Messiasbegrepet fikk med ham et bredere innhold enn den tradisjonelle forståelsen om at Messias primært var jødenes politiske frihetsfigur. Yeshua påsto han kunne gjøre bot for alle menneskenes synder, altså en åndelig frigjøring, langt hinsides Israels grenser.

Og springbrettet var den åndelige kraftsutrustning på pinsedagen, da omtrent tre tusen mennesker kom til tro på Yeshua. De første årene var det kun jøder som tilhørte den kristne tro: ”De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten.” (Ap.gj. 2:46.47)

Disippelen Simon Peter (Kefas) fikk en dag et spesielt syn fra Herren. Det kom som en overraskelse på ham, men det ble avgjørende for den retning disiplenes fortsatte misjonering skulle ta.

”Da ble han sulten og ville spise. Men mens de stelte i stand, falt det en henrykkelse over ham, og han ser himmelen åpnet, og en gjenstand som en stor duk, knyttet i de fire hjørnene, daler ned til ham og blir senket helt ned på jorden. I den var det alle slags firbeinte dyr som er på jorden, ville dyr, krypdyr og himmelens fugler.

Og en røst kom til ham: ”Reis deg opp, Peter! Slakt og spis!” Men Peter sa: ”Slett ikke, Herre! for jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent.” Og en røst talte til ham igjen, for andre gang: ”Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig.” Dette skjedde tre ganger. Og så ble gjenstanden tatt opp til himmelen igjen.” (Ap.gj. 10:9-16)

Peter får tolkningen på synet, det handler slett ikke om å bryte kosher-lovene og spise urene dyr, dette er en metafor om at også hedninger er berettiget frelse på jødiske premisser gjennom jøden Yeshua. Ved å tro og bli døpt, slik Johannes døpte i vann (renselsesbad i tråd med jødisk skikk), kunne også hedninger regnes blant de hellige. Ikke nok med det; de kunne også døpes i Den Hellige Ånds kraft:

”Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Og de troende som var omskårne ble forskrekket – alle de som var kommet sammen med Peter – over at Den Hellige Ånds gave også var blitt utøst over hedningene. For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud. Da svarte Peter: ”Kan noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd slik som vi?” Og han befalte at de skulle bli døpt i Herrens navn.” (Ap.gj. 10:44-48)

”Og de æret Gud og sa: ”Så har altså Gud også gitt hedningene omvendelse til

livet.” (Ap.gj. 11:18)

(4) (5)

Den apostel som for alvor tok utfordringen med å forkynne for hedninger, var Paulus (Saulus). Han gjorde flere omfattende misjonsreiser i områdene rundt Middelhavet og blir betegnet som ”hedningenes apostel”. Han fikk et avgjørende møte med Herren under en reise til Damaskus. Han ble omvendt og dedikert til sitt kall:

”Men Herren sa til ham: ”Gå, for han (Paulus) er et utvalgt redskap for meg til å bære mitt navn frem for hedninger, konger og Israels barn.” (Ap.gj.9:15, min parentes).

Til slutt tar jeg med to sentrale ikke-bibelske aspekter ved kristen misjon; helvetespropaganda og tvangskristning. Helleniseringen av den opprinnelige jødiske kristendom innførte bl.a. vranglæren om et evig brennende helvete. Denne forestillingen om et grusomt fortapelsessted i ”underverdenen”, har vært et tungtveiende alibi for kirken til å spre sin tilstedeværelse over jorden, med eller uten sverd og blod.

Helveteslæren har overlevd korstogene, og brukes fremdeles som et argument i kristen misjon. Men den har rot i gresk filosofi og dualisme, ikke i Bibelen. De fleste kristne i dag tror fortsatt på gresk helveteslære og har liten eller ingen innsikt i jødedommens holistiske menneskesyn eller oppfatninger om livet etter døden. Det skulle være hevet over tvil at de historiske korstogene og tvangs-misjoneringen fra den katolske kirke ikke har fnugg av fundament hverken i Bibelen, i Yeshuas lære eller i det kristne paradigme.

Selv om mange måtte vært imot konseptet misjon, er det ingen tvil om at Yeshua selv og hans egne disipler hadde de edleste motiver for å forkynne "Det Glade "Budskap" (Evangeliet). Hva århundrene i ettertid har vist gjennom historien er en annen sak. Ikke alle forkynnere har forstått Yeshuas hensikt og vært besjelet med han hjertelag. Denne delen av kristen misjon har skapt mye forvirring, sorg, bitterhet og fortvilelse for mange mennesker. Yeshuas vilje for mennesket er alltid god. Selve innholdet i hans evangelium; hans lidelse, død og oppstandelse på våre vegne, skulle indikere dette. For han er prøvd i alt i likhet med oss.

(6)

----------------------------------------------------------------------------------------

Kilde:

Bibelen Guds Ord, Den norske King James oversettelsen av 1997, Bibelforlaget.

Illustrasjoner:

1. Ukjent: Livingstone og Stanley

2. Moder Theresa med et spedbarn

3. Symboler på global omfavnelse

4. Ukjent: Pinsedagen, disiplene får Den Hellige Ånd

5. Ukjent: Peters syn om duk med urene dyr

6. Viktor Vasnetsov: Yeshuas korsfestelse