DEN NORSKE FOLKEHARPA

Utskriftsvennlig PDFversjon

Av Kris Guleng

Innledning

Den norske folkeharpa er et sjeldent instrument som den senere tid har gjort sitt inntog hos noen av landets instrumentmakere og folkemusikere. Nye modeller kopiert etter gamle norske museumsharper har begynt å klinge på diverse CD-utgivelser, i konsertlokaler og kirker.

Totalt sett har vi sparsomme opplysninger om de norske harpene. Ingen vet hvem som bygget dem og hvordan de ble spilt. Vi vet ikke hvordan tradisjonen var, hvor lenge den varte, når den døde ut, og hvorfor. Vi har kun noen få holdepunkter som er gjenstand for antagelser og spekulasjoner.

De norske rund-lyrene fra middelalderen og den u-formede lyren fra bibelske og greske motiver blir ikke behandlet her, kun den såkalte trekant-harpa. Jeg skisserer grove trekk i historikken omkring denne spesielle harpa, fra sagatiden, middelalderen og frem til i dag. For å gi vinklingen et større perspektiv trekker jeg inn noe fokusering på bibelske og europeiske harper.

(1) (2)

Begrepsavklaringer

I litteraturen blir de gamle norsk harpene kalt for bondeharper eller bygdeharper. Dette til forskjell fra byharpen, som var den store klassiske orkesterharpen. Også fordi de stammer fra ulike bygder og gårder rundt om i midt-Norge, og bærer et tydelig preg av å være folkemusikkinstrumenter.

I gammel norsk litteratur ser det ut til at begrepet harpe også kan omfatte lyre, langeleik, zither og andre strengeinstrumenter. I denne artikkelen vil jeg bruke ordet harpe utelukkende på den såkalte trekantharpa eller rammeharpa. Den består av en klangbunn, en hals, og et forstykke. Strengene er spent mellom klangbunnen og halsen.

De siste tyve årene har det blomstret opp bygging av harper i Norge, med de gamle museumsharpene som modeller. Noen av disse er eksakte kopier av de gamle, og andre er moderniserte modeller, der enkelte egenskaper ved instrumentet er forbedret i forhold til originalen.

På disse harpene bruker jeg benevnelsen folkeharper. Dette fordi de er folkemusikkinstrumenter i motsetning til klassiske instrumenter. Også fordi de er folkeeie på tvers av by- og bygdegrenser i dag. Men minst like mye på grunn av at instrumentet i dag også krysser genregrensene. De utvikler sin ”egen” musiske skjebne i en moderne verden tildels avskåret fra den historiske rot de stammer fra.

Orkesterharpen slik den brukes i klassisk musikk, ble utviklet på bakgrunn av europeiske folkemusikkharper. Den er adskillig større enn sine forgjengere; den lille fangharpen fra Israel og de mellomstore irske og keltiske harpene som står oppreist på små ben. Den er prydet med særdeles frodige og gullfargede ornamenter, og har et utsøkt høytidelig og romantisk preg. Det er denne de fleste assosierer med begrepet harpe i dag. Men de norske folkeharpene er grunnleggende forskjellig fra orkesterharpen.

Europeiske harper

Harpa er et av de eldste strengeinstrumenter. Den var kjent i Mesopotamia og på øyene i Egeerhavet allerede for 5000 år siden. Rammeharpa er en type som først og fremst hører hjemme i den europeiske kulturkretsen. På De Britiske øyer finner man denne harpen ikonografisk allerede på 800-tallet, men opprinnelsen er uklar.

(3) (4)

De eldste avbildningene av rammeharper finnes på noen greske vaser fra den sene geometriske periode (750-700 f.kr.). Harpa hadde sin storhetstid i Europa fra 1000-tallet og fram mot slutten av 1400-tallet. I Wales skrives det på 1200-tallet at tre ting var uunnværlig for en gentleman: hans harpe, hans kappe og hans sjakkbrett.

(5) (6) (7)

Middelalderharpa fantes i mange varianter med hensyn til form og størrelse. Hovedtypene ved slutten av middelalderen var den gotiske harpa med smal ramme og klangbunn, rett forstang og med tarmstrenger, og den romantiske, irske/keltiske harpa med videre og mer massiv klangbunn, buet forstykke og metallstrenger. Middelalderens harper har hatt forholdsvis få strenger, rundt et dusin, som har vært diatonalt stemt. De har således hatt et register på halvannen til to oktaver.

Bruken av halvtoner i 1500-tallets musikk stilte større krav til instrumentene og i løpet av renessansen mistet harpa sin posisjon i musikklivet til fordel for lutt og klaverinstrumentene som hadde større fleksibilitet. I århundrene fremover ble det gjort mange forsøk på å utvikle en harpe som ga muligheter for kromatisk spill.

Eksperimenter i Tyskland på 1600-tallet resulterte i hakeharpa med bevegelige haker som er festet til halsen ved hver streng, og som kan heve strengene en halv tone. Tidlig på 1700-tallet ble hakene forbundet med pedaler. På begynnelsen av 1800-tallet ble dobbeltpedal-harpa utviklet i Frankrike, og det ble da mulig å spille harpe i alle tonearter uten å stemme om instrumentet.

Harpa vant aldri tilbake den posisjonen i kunstmusikken som den hadde hatt frem til 1500-tallet, men etter hake- og pedal-oppfinnelsen vant den større innpass i konsertlokalene. Men middelalderens diatonale harpe levde videre som folkemusikkinstrument flere steder i Europa, i det minste frem til slutten av 1700-tallet.

(8) (9)

Bibelske harper

Jødefolkets stamfar Abraham kom fra Mesopotamia, og Det Gamle Testamente forteller at hans sønnesønns sønn, Yuwal (Jubal), var bibelens første musiker. Han spilte på trekantharpen ”Nevel” og ble stamfar til alle som spiller harpe og fløyte (1. Mos. 4:21).

Gjennom hele GT finnes skriftsteder som omhandler spill på harpe, lyre, sitar og andre strengeinstrumenter. Harpene ble flittig brukt i templet, i bryllup, ved festreiser, under tilbedelse, lovsang og bønn. Profetene brukte dem i finjusteringen av sin profetiske ånd, og Kong David skal ha brukt både Nevel-harpen og Kinor-lyren som hyrde og som musiker.

For jødene var harpene et instrument for lovprisning. Da de ble bortført til Babylon hengte de harpene på vidjetrærne. For hvordan skulle de kunne synge ”Sions sanger” på fremmed jord? (Salm. 137:1-4). I år 70 e.kr. ble jødene drevet ut av Jerusalem og byen ble ødelagt. Harpene ble hengt bort og glemt. I snart 2000 år har jødene vært spredt over hele jorden. Men nå klinger harpene igjen over Israel, takket være to ildsjeler: ekteparet Harrari og deres harpeverksted, ”Harrari Harps” (tidl. ”House of Harrari”), like utenfor Jerusalem.

I Megiddo er det en huletegning som arkeologene mener er 3500 år gammel. Den viser en mann som spiller på en harpe. Dermed fikk man en idé om harpens form og størrelse. Men denne harpen er også formet etter andre arkeologiske funn, samt beskrivelser fra Bibelen og Talmud. Harrari bygger nå bibelske harper, bl.a. Nevel.

Den har fått 22 strenger. I følge de gamle kildene er dette det største antallet strenger denne harpen hadde. Det passer til de tre oktavene fra C til C, og det gjør at man kan spille nesten hva som helst på den. Men det skyldes først og fremst det spesielle fenomen at denne modellen fra gammelt av hadde et hake-system ved strengefestene som gjør at man raskt kan stemme enhver streng opp en halv tone. Dette er det samme system man oppfant på de europeiske harpene på 1600-tallet.

(10) (11)

Et annet spesielt moment er likheten med de keltiske/irske harpene. En gammel irsk legende forteller at harpen ble brakt til Irlands strand av en av Israels siste prinsesser ved navn Tea Tephi og hennes følge. Hun giftet seg med kong Herman og det irske folket fikk kjærlighet for harpens klang som også spredte seg til de store europeiske kongehus. Musikere forteller at det er mange likheter mellom irsk og jødisk musikk.

Norske harper

Termen harpe ble i middelalderens Norge sannsynligvis bruke som en generell betegnelse på klimpreinstrumenter i sin helhet. Ordet harpe (på gammeltysk harpfa, på angelsaksisk hearpe) er beslektet med det islandske ordet ”harpa”, som betyr ”knipe”, og er en av de få av våre instrumentbetegnelser som har germansk opphav.

Harpa er det mest brukte instrumentet i den norrøne sagalitteraturen. Det er nevnt harper flere steder både i Edda-dikt og i norrøne sagaer. De gir oss ingen opplysninger om harpens utseende, ergo er det uvisst om det dreier seg om rammeharpe eller f.eks. lyre. Men selv om navnet harpe i mange tilfeller betegner strengeinstrumenter generelt, er det ingen tvil om at rammeharpa i middelalderen var et høyt skattet instrument på våre breddegrader. Dette støttes av det ikonografiske materialet, som spesielt i Sverige er rikt på harpeavbildninger.

I Balladen om Sigurd Svein finner vi ei harpe, som Guro stiller frem og Gunnar slår på. Det tyske diktverket Nibelungenlied fra 1100-tallet har utgangspunkt i den samme sangkretsen, men her uteblir harpen. Hvis harpemotivet ikke er noe som har fulgt sagnet sørfra, men blitt tilføyd i Norden, kan dette tyde på at strenginstrumenter med betegnelse harpe har vært velkjent i Norden i overgangen mellom vikingtid og middelalder.

I Sigurd Lodbroks saga fortelles det om Sigurd Fåvnesbanes datter Åslaug. Etter Sigurds død bringer Heime, som er fosterfar til den tre år gamle Åslaug, henne i sikkerhet gjemt i en harpe. Også i Boses saga omtales en harpe med en klangbunn som er så stor at en kan gjemme et menneske i den. I disse sammenhenger er harpen tillagt trolldomsmakt.

Et felles trekk mellom den norrøne litteraturen og den keltiske kulturkretsen er motivet med harpens magiske makt. Visa om ”Liti Kjersti og Alvekongen” er kjent i alle de nordiske landene og i Skottland. I noen varianter av denne visa har Kjersti fått en harpe av alvekongen og bruker den som et middel til kommunikasjon med ham. I visa om ”Jutulen og stolt Øli” skrevet i Telemark i 1863 prøver trollet å lokke jenta ved hjelp av harpespill. Visa om ”Villemann og Magnhild” (også kjent som Gudmund og Signelill) er beslektet med Orfeus-sagnet og handler om harpas makt mot onde vetter.

I de riddervisene harpa er nevnt er den som regel en uvesentlig detalj uten betydning for handlingen i visa, en del av miljøet, bare nevnt i en strofe. Både i sagaene og i balladene er harpa plassert i et overklassemiljø, ikke sjelden i kongsgården. Harpene er ofte gullharper, noe som gir inntrykk av et instrument med høy prestisje. Vi finner ikke i særlig grad profesjonelle musikere her, men konger eller ”kongjens drenger”. Harpespillet er blant ”dei idrotter som var i bruk i den tidi”.

Når jarl Ragnvald Kali i Orkneyinga Saga regner opp blant 9 ferdigheter han er i besittelse av, kunsten å spille harpe og lage vers, så synes dette å være et alminnelig uttrykk for det norrøne dannelsesideal så seint som på 1100-tallet. Vi ser også at det fortsatt er harpen som er det ”klassiske” instrument. Allerede Voluspá nevner den.

En av de mest populære beretninger i den norrøne litteraturen synes å ha vært fortellingen om Gunnar som ble kastet i en ormegård. Den finnes flere steder i litteraturen, og er også vist på en portal i Uvdal Stavkirke i Buskerud. Motivet opptrer også i andre fremstillinger, men da er instrumentet en lyre, (treskjæring på portalen til Hylestad stavkirke fra ca. år 1200). Gunnar, bundet på hendene, spiller på harpa med føttene, for å roe ormene.

(12) (13)

I Englekoret i Lincoln-katedralen finnes en skulptur som forestiller kong David som spiller på en harpe som kan minne om Uvdalharpens utseende. Denne skulpturen er datert ca 1270 og er den eldste avbildningen av den harpetypen som senere ble kjent som irsk harpe. Med andre ord: harpen er faktisk identisk med den bibelske fangharpen ”Nevel”. Den europeiske harpa har altså ikke vært ukjent i Norge i middlealderen.

Det finnes et ganske omfattende norsk ikonografisk harpemateriale fra tiden ca 1600-1800. Foreløpig er 19 slike avbildninger registrert, hvorav minst 14 forestiller kong David med harpa. Denne kjente bibelske fortellingen har trolig påvirket de norske kunstnerne gjennom de gamle billedbiblene. Det er imidlertid vanskelig å fastslå om de norske avbildningene av harpa er en helt fri modell.

Avbildningene finnes på krutthorn, kanner, ovnsplate, billedteppe, kiste, tremodell og benkerygger. Disse er geografisk spredt over Sør-Norge, men hovedtyngden stammer fra Agder og Telemark. Grunnet mangel på litterære belegg, og at bevarte harper ikke stammer herfra, mener man at dette likevel ikke avspeiler noen harpetradisjon i disse traktene.

Vi har noen få trykte kilder som forteller om bruken av harper i norske bygder i nyere tid. Den eldste av disse er biskop Arrebos ”K. Davids Psalter”, utgitt i 1623. I forordet der nevner han ...”Davidske gyldne Harpestrenger og Israeliske muteter... Krogharper ... Harper og andre ringe bondeinstrumenter”.

Arrebo var biskop i Trondhjem så vi kan anta at det er bygdemiljøet i Trøndelag han skildrer. Formuleringen ”harper o.a. ringe bondeinstrumenter” kan tyde på at harpa har vært blant de mer vanlige instrumenter i dette miljøet. I 1766 skriver Hans Strøm om musikklivet i Norddalen på Sunnmøre at man i et hus finner 2 eller 3 personer som spiller på fiolin, langspill eller harpe.

I Ola J. Rises bygdebok fra Oppdal, utgitt i 1947, finner vi krokharpe nevnt, men uten noen nærmere tidsangivelse eller beskrivelse av instrumentets utseende eller bruk. Den var et instrument som Gustav Bjerkanger ”hadde høyrt nemt frå Storlidala”.

I 1852 beskriver N. R. Østgaard et bryllup på Tynset i 1825. Til festen inviterer man Lægd-Dordi med sin krogharpe. Hun spiller polser og hallinger som folket danser livlig til. Senere på kvelden spiller hun en vakker ”Psalmemelodi” og dansen stilner. ”Man hørte Harpelyden svares som en fjern Sang henne fra den dunkle Skovrand”. Østgaard beskriver krogharpa slik: ”Krogharpen, et Instrument som fordum var temmelig almindelig i de Østerdalske Fjellbygder, men desverre er gaaet aldeles av brug, ligner i Formen en sædvanlig Harpe paa det nær, at den har Metalstrenger og at Sangbunnen ligger horisontal. Den har sterkere Klang end Langelegen, med hvilken den ellers har noget tilfelles i Tonen”.

(14)

Det spekuleres i hvorvidt krogharpa var en vanlig bygdeharpe eller et annet strenginstrument som ikke er blitt bevart. Det kunne vært en langeleik, siden den ligger horisontalt i fanget hennes, men det sier historien at det ikke er. Harpen har kanskje vært liten nok til at hun kunne holde den delvis horisontalt og diagonalt mellom lårene, med klangbunnen hvilende på skrått over høyre lår og mot innsiden av venstre kne. Men det er også nevnt at den kan ha vært et instrument tilhørende zither-familien.

På Lægd-Dordis tid var harpene sannsynligvis ute av bruk, og hun kan evt. ha overtatt en harpe som ingen lenger brydde seg om på en av bygdas gårder eller plasser. En av harpene på Norsk Folkemuseum har strengefeste på forstykket i stedet for på halsen. Dette er uvanlig, men muliggjør spill på horisontal klangbunn. Det virker logisk at det kan ha vært denne.

Men ordet ”krog” kan også oppfattes slik at strengene er spent over små kroker i festet på klangbunnen. Krogharpe kan evt. også ha dannet navnepar med Langharpe, som var et navn på langeleiken. Her beskrives instrumentenes form; harpens to klangkasser dannet en krok i motsetning til langeleikens ene klangbunn.

Det finnes 10 bevarte bygdeharper fra Norge, seks av dem er fra Østerdalen og har dobbel klangbunn. Tre av dem har initialer som viser at de tilhørte kvinnelige utøvere. Hvis man legger til Lægd-Dordi, kan man anta at harpene var kvinneinstrumenter.

Da blir det rimelig å tro at harpene er blitt overført gjennom kvinneledd og ved arv eller ekteskap. De kan således ha fjernet seg et godt stykke fra sitt første brukssted da de ble registrert eller gitt til et museum. To av Østerdalsharpene har sannsynligvis vært eid av søstrene Maren og Marit Halvorsdatter Norstu, som i 1776 var 14 og 11 år gamle. Marit ble gift til Brenna i 1787, og tok sannsynligvis med seg harpen til sitt nye hjem ved giftemålet.

De trykte kildene er som vi ser meget få, bare 4 i en periode på over 300 år. Det betyr likevel ikke nødvendigvis at harpa ikke har vært utbredt. Til sammenligning kan man se på omtalen av langeleiken; 6 på 200 år. Dette til tross for at muntlige kilder, de bevarte langleikene, og annet, viser at den har hatt stor utbredelse i disse århundrene.

Det er en viss tvil om hvorvidt harpene hørte hjemme på de mer velstående gårdene, eller om de var i bruk hos folk flest. Man stusser også over den mulighet at de bevarte harpene kan ha ”overvintret” siden middelalderen, men det er lite trolig. Man tenker seg at Østerdalsharpene evt. kan ha sin rot i bergmannsmiljøet på Røros, men dette er kun en antakelse.

Ingen av mine kilder nevner likhetstrekkene mellom de norske harpene og den europeiske gotiske harpen, med rett forstykke, smalt forhold mellom kasse og forstykke, og fang-/knestørrelse.

Gammel tradisjon på nye måter

Det var musiker og instrumentmaker Sverre Jensen i Oslo som på 1980-tallet begynte å kopiere gamle harpemodeller fra de norske museene. Han foretrakk modellen fra Selbu og en mellomstor Østerdalsmodell. Selbumodellen er kanskje den som har et mest smekkert utseende, og fenomenet med to klangbunner i Østerdalsharpene skaper faktisk ikke bedre lyd enn den ene klangbunnen på Selbuharpa.

På de bibelske og keltiske harpene var det vanlig med dyretarmstrenger, og de hadde stemmenøkler i metall. Hvilke strenger som ble brukt på de norske harpene er uvisst. Man måtte evt. se på strengefestene for å fastslå strengens natur. De ble overlevert uten strenger, og man har på museene satt metallstrenger på dem.

På de norske harpene er stemmenøklene på halsen laget av tre, med store håndtak til fingrene. Dette gjør det vanskelig å holde harpa stemt med metallstrenger, da metallet gnager seg inn i treverket og gir kort tid etter stemming en sur, ujevn lyd. Når Sverre Jensen bygger harper har han anvendt primært nylonstrenger, men forsøk med metallstrenger er også gjort, f.eks. på Rørosmodellen.

Sverre Jensen har disse årene gitt kurs i harpebygging, og særlig på Gjøvik har det utviklet seg et miljø rundt spellemannslaget som driver med bygging av bl.a. harper. Men også instrumentmakere ellers i landet har fått tilgang til denne kunnskapen.

Siden den gamle spillekunsten er utdødd, har vi i dag ingen kunnskap om hvordan harpene var stemt og hvordan de ble spilt. Når norske musikere nå tar opp tradisjonen blir ikke resultatet nødvendigvis like ”tradisjonelt”. Flere folke- og visemusikere har begynt å lære seg harpespill på disse gamle, glemte modellene etter eget hode. Noen bruker dem til melodispill, andre til middelalderballader, enkelte igjen mere som besifringsbasert akkompagnement. De fleste bruker dem til sang, selv om det ikke er sikkert at de ble brukt til det tidligere.

I dag blir harpene stemt diatonalt, uten mulighet til ”kryss og B”. Dette må man evt. stemme om mellom to sanger/stykker. Stemming under fremførelse lar seg ikke gjennomføre, slik som ved hakesystemet. Det begrenser naturligvis det tonale omfanget. Ikke desto mindre er denne formen for stemming en utfordring til brukeren om å tenke mer kreativt når nye stykker skal komponeres og arrangeres. Hvordan bruke gamle folkmusikkakkorder i ny tonedrakt?

Mange i dag er selvlært, hvilket selvsagt har både fordeler og ulemper. Ulemper fordi vi gjerne skulle vært flua på veggen da de ble brukt i gammel tid, og fordi det krever store porsjoner kreativitet og er litt ensomt å være sin egen lærer. Men fordeler fordi da får vi så mye ulik bruk av instrumentene, og vi skaper vår egen individuelle musiske trend som kan leve videre for den som vil ta opp tråden og videreutvikle det. Vi får unektelig mer personlige spillemåter og genuine uttrykk. Og slik kan det kanskje såvel ha vært opp gjennom århundrene?

Etterhvert har harpen begynt å finne en viss plass i norske musikermiljø. Vi som utøvere er priveligert som får være med å starte opp en slik tradisjon på nytt i Norge. Og denne gangen på vår egen måte. Noen norske utøvere på norske bygde- og folkeharper er Sverre Jensen, Tone Hulbækmo, Åshild Watne og Stein Villa.

(15) (16)

Min moderne norske harpe

Da jeg var på leting etter ei harpe, slo det meg hvor stor forskjell det var i lyden på den keltiske harpen og den norske. Den keltiske var myk, stødig og formfullendt i sin klang pga. sin store klangbunn. De norske modellene hadde en butt, tom og klangløs lyd, som gjorde at jeg ønsket meg noe ”mer” hvis jeg skulle anskaffe meg en norsk, hvilket jeg foretrakk.

Jeg snekret sammen en idé om hvordan en norsk modell kunne ”forbedres” eller modifiseres. Den burde ha følgende kvaliteter:

Større klangbunn (altså bedre klang).

Flere strenger (jeg ønsker meg 22 strenger dvs. 3 oktaver, i stedet for 18-19 strenger som er vanlig på f.eks. Selbumodellen).

Kortere mellomrom mellom strengene (de norske harpene har ca 2 cm mellom strengene, det er særegent og svært upraktisk).

Metallskruer i strengefestet istedet for treskruer (slik at jeg om ønskelig kunne variere med nylon- og metallstrenger, og lettere holde instrumentet godt stemt).

Så startet en klappjakt etter en som ville bygge en slik harpe for meg. Jeg spurte først en instrumentmaker i Trøndelag som takket nei til oppdraget, han ville ikke røre ved det originale konseptet fra gammelt av. Det måtte jeg respektere.

Til slutt kom jeg i kontakt med Stein Terje Mathisen på Gjøvik som sa – faktisk før jeg hadde nevnt ”ønskelista” mi: ”Jeg bygde ei harpe i fjor med 22 strenger, men da måtte jeg lage klangkassa litt større enn på Selbumodellen. Og for å få plass til strengene måtte jeg sette dem nærmere hverandre, og da kunne jeg ikke bruke de treskruene, for de ble for store, så jeg satte på metallskruer i stedet...”

Jeg trodde nesten ikke mine egne ører. To sjeler og en tanke. Uten at han visste det hadde han på et minutt beskrevet det instrumentet jeg hadde komponert i hodet mitt. Jeg ba ham spille over telefonen for meg, og jeg forsto straks at dette var en harpe med klang av et helt annet kaliber enn de tradisjonelle kopiene jeg hadde hørt og prøvd tidligere. Det var den beste harpa han hadde bygd og den siste han hadde igjen. Gjett om jeg var glad!

(17)

Denne harpa har gitt meg svært mye glede i mange år, jeg kjøpte den i november 1995. Jeg er 100% autodidakt (selvlært) og bruker den som akkompagnements-instrument til sanger jeg skriver, komponerer og synger. I liten grad har jeg komponert instrumentalstykker, men det forekommer.

Harpa har gitt meg mange spennende muligheter til å opptre i sammenhenger der dette instrumentet for de fleste er helt ukjent. I en kirkelig, åndelig kontekst er harpa egentlig et selvskrevet begrep, men altfor få tenker seg at den kan være anvendelig på denne måten. Derfor er det med glede jeg presenterer den her.

Avslutning

Harpa er et av verdens aller eldste instrumenter, med påviselig rot hele 5000 år tilbake i tid. Bibelens mest brukte og omtalte instrument har i vår tid, etter 2000 år i taushet, på nytt sett dagens lys. Den ga i sin tid grunnlaget for den keltiske og irske harpetradisjon, som igjen la grunnlag for utvikling av den kjente orkesterharpen, som de fleste nordmenn i dag assosierer med begrepet harpe.

Den norske folkeharpa har et helt annerledes utseende og klangpotensiale enn den romantiske, med visse fellestrekk med den gotiske harpemodell fra middelalderens Europa. Takket være overleveringer til museer har vi i dag muligheten til å vite hvordan 9 av de norske harpene så ut, og ta opp igjen bygging av norske harpemodeller. Dette er allerede tildels utbredt i visse miljøer og norske musikere tar opp tråden og skaper sin egen uttrykksform på harpene.

Harpen er et vakkert instrument, har vakker klang, og den har altfor lenge ligget brakk i Norge. Musikere og instrumentmakere har de siste årene gitt denne gamle skatten nytt innhold, ny stemme og ny musisk form. Det fortjener den. Samtidig fortjener den å bli utviklet i nyere former der nytt liv kan bli pustet inn i gamle røtter.

(18)

------------------------------------------------------------------------------------------

Kilder:

Aksdal, Bjørn: ”Med piber og basuner, skalmeye og fiol.                       Musikkinstrumenter i Norge ca 1600-1800”.

Bing, Morten: Kompendium om de norske bygdeharper.

                    Norsk Folkemuseum.

Dagen, Kristen Dagsavis: Artikkel om House of Harrari, 13.5.94.

Grinde, Nils: ”Norsk Musikkhistorie”. Universitetsforlaget.

Harrari, Shoshanna og Micah: Kompendium om bibelske harper.

Sørensen, Steinar: ”Nytt om gammalt, 1987”. Glomdalmuseets årbok.

Illustrasjoner:

1. Julius Kronberg: David spiller harpe for kong Saul.

2. Jan Debray: Kong David spiller harpe i templet.

3. Monifeith pictish harp, Skottland, ca 700-900 AD.

4. Maedoc, Irland, ca 1000 BE.

5. Skotsk keltisk clarsach fangharpe, middelalder Europa.

6. Gotisk fangharpe, middelalder Europa.

7. Moderne keltisk gulvharpe, finnes i ulike varianter.

8. Romantisk orkesterharpe brukt for klassisk musikk.

9. Nederlandsk-norsk klassisk harpist Willy Postma.

10. To eks. "Atara Nevel" bibelsk fangharpe, 22 strenger.

11. U-formet "Kinnor David" bibelsk lyre, 10 strenger.

12. Fra Uvdal Kirke, Numedal, Gunnar i ormegården.

13. Fra Lincoln Cathedral, kong David spiller harpe.

14. Amerikansk-tyske Nancy Thym-Hochrein med norsk harpe (krogharpe?).

15. Åshild Watne og Tone Hulbækmo med norsk Østerdals harpe.

16. Stein Villa med norsk Selbu harpe.

17. Kris Guleng med modifisert Selbuharpe, 22 strenger.

18. Sally Selin fra Nordic Harps i Sveige med en moderne modell "Brage".